Artikkelen tar utgangspunkt i norske filmkritikeres mottakelse av Som du ser meg (Dag Johan Haugerud 2012). Et flertall av norske filmkritikere fremhevet filmen som umiddelbart gjenkjennelig og realistisk, men overså med det mange av filmens formale kvaliteter. Vi argumenterer for en mer formal lesning av filmen som synliggjør viktigheten av de intermediale og metafiktive grepene Haugerud benytter. Artikkelen undersøker særlig litteraturen og musikkens tilstedeværelse i filmen, både som innhold og formelementer, men også som strukturerende prinsipp for filmen som helhet. Vårt argument er dermed at filmens tilsynelatende realisme er et resultat av et sofistikert formgrep, at den er farget av en «litterær» stil, og at filmen dermed kan leses i lys av Bertholt Brechts ideer om Verfremdrung og en distansert kunstopplevelse.

Our point of departure in this article is what we consider to be a simplified, but critical, reception of Dag Johan Haugerud’s (2012) feature film I Belong (Som du ser meg). Whereas most Norwegian film critics have focused on the feeling of immediate recognition and realism as the defining trait of the film, we follow another route. We pursue a more formal reading, one in which questions of intermediality and meta-fiction are crucial. In particular, we argue that I Belong offers a rich, and complicated, use of literature and music as both represented parts of the form and content of the film, but also as structures that form the entire film. We argue, in other words, that the supposed direct and «true» realism of I Belong is the result of a sophisticated formal system that relates the film to the «literary» style of certain French cinematic traditions, and consequently its aim deeply connected with Bertolt Brecht’s notions of Verfremdung and a distanced experience of art.